.. vekslende vr?

Onsdag, klokken nrmer seg henting i barnehagen, og jeg sitter for yeblikket nedsunket i sofahjrnet og stirrer vekselsvis p dataskjerm og ut vinduet..
Mattebkene , som s absolutt burde vrt flittig brukt i dag, ligger uoppsltt p bordet foran meg. Det passet seg liksom aldri i dag..

Dagen har vrt ladd med frustrasjon og sinne - som ender med en nedtoning s voldsom at jeg blir sittende helt apatisk i sofahjrnet.
Jeg har kommet til et punkt i livet hvor alt ser ut til endre retning. Jeg skjermer meg fra mennesker som har vrt en del av livet mitt i lang tid, og velger se en helt annen vei. Jeg antar det er snn livet er. Forholdp ulike plan opplses og skapes, vi drives fra hverandre, andre nrmere hverandre, og det er ikke alltid helt lett se hvilke hendelser som frte til hva.. Resultatet str brtt som en vegg foran meg, og det er ikke helt enkelt bare ta innover seg alle endringer som skjer p dagen..

Jeg flytter blikket ut vinduet atter en gang, legger merke til at solen har forsvunnet bak mistenksomt mrke skyer, og tenker med det at vr og vind endres p lik linje som flelser i oss mennesker. g fra lykkelig som aldri fr, til forvirra, til sint .. Skal livet vre s vekslende? Er det meningen at man skal leve alle sine dager med en usikkerhet rundt absolutt alt? Det er sol i dag, regn i morgen, torden p fredag - forholdet til mennesker er brai dag, irriterende i morgen og katastrofe p fredag. Kan det virkelig vre meningen at det skal vre s ustabilt?

Jeg grubler en stund, og kommer frem til det faktum at alt vil endre seg, kjrester kommer og gr, vennskap knyttes og brytes - og det er kanskje en mening med alt. Det er i alle fall s absolutt med p forme oss som individ, bde p godt og vondt - men skal man ikke til noe tidspunkt i livet fle seg trygg i situasjonen med mennesker rundt seg. Jeg fler meg s absolutt ikke trygg i dag, kommer jeg da til gjre det om 20 r?

Jeg tar meg selv i tenke tilbake p barndommen, og hvor vanskelig alt virket den gang, men sett tilbake p, hvor ufattelig simpelt det faktisk var. Som barn kunne man ikke vente med bli ungdom, som ungdom lengter man etter bli voksen, og som voksen hper man alderen vil fre med seg et liv som er lettere, men jeg tror faktisk ikke det stemmer. Det blir ikke lettere nettopp fordi det alltid vil dukke opp nye utfordringer. Det som avgjr er hvilken mte en velger takle dem p, bde i dag og om noen tir. Skal man skjerme seg fra folkemengden, krype inn i sin lille boble og la tanker, sinne og frustrasjon ta overhnd, eller mte problemet med verdigheten i behold, og ta de slagene det medfrer? Vel, jeg stemmer for det siste , nettopp fordi jeg p ingen mte har tro p at det rmme fra problemer frer noe godt med seg. Problemene vil p den mten aldri forsvinne, bare ligge ulmende i bakhodet til det eksploderer fordi det blir for mye..
.. s jeg prver sl meg til ro med valget mitt og hper det akseptere det som er vanskelig, faktisk vil fre meg lenger i fremtiden..

Dagen, nei, la meg heller si dagene har vrt fylt med frustrasjon, men til tross for den nvrende apatiske situasjonen, kjenner jeg en slags ro senke seg..
Jeg er usikker p mine valg , usikker p hva jeg vil, men velger la tiden vise meg vei .. Det som er vondt i dag, styrker meg senere, s jeg flytter blikket ut p de mrke skyene og hper p sol i morgen.. Og nei, det er s absolutt ikke for mye hpe p - for vret er langt fra forutsigbart, det er akkurat som oss mennesker..

- ine

min 'digitale' check-liste , typ ..

S var man tilbake - igjen .. Uten ml og mening, men med et overfylt hode og en unormal stikking i fingrene..
Antar jeg har mye jeg gjerne skulle hatt utlp for, men det er ikke helt lett finne riktig mte ..

De seneste dagene (MERK: ukene) har jeg reflektert mye over betydningen og verdien av alt rundt meg, og jeg tar meg selv i til stadighet tenke:
''Hva nsker du, Ine'', ''Hva er viktig for deg?'' - det varierer selvsagt i hvilken sammenheng. Alt fra skolevalg, til kjreste til vennskap.. Fra ml i livet til en enkel avgjrelse p om man skal spise sunt eller junkfood til middag. Jeg spr meg selv hva slags person jeg nsker vre, og hva slags mennesker jeg nsker omgi meg med..

Nr alt kommer til alt , s str visse verdier sentralt hos meg.. Jeg mener, jeg vil vre en person av kjtt og blod, med flelser p lik linje som alle andre. Men jeg vil ogs vre den som tar vare p, viser omsorg, en sttte til noen som trenger det. Jeg vil vre klok, lre masse og bde suge til meg og spre kunnskap.. Jeg vil vre trofast, en god mor, ha gode holdninger, vite forskjellen p rett og galt, tillate meg selv gjre feil og rose meg selv nr jeg oppnr noe godt. Jeg vil vre glad, spke, le til magekrampa tar meg s hardt at jeg ligger i fosterstilling p gulvet higer etter luft. Jeg vil ha dype samtaler om verdens problemer og totalt meningslse samtaler om ''hvor lenge en hai overlever om du slipper den i Billingen'' (som for vrig er en bitteliten sj nr Austmarka). - og som en tilleggskommentar p dette angende haien; Ja, jeg veit jeg drfter de merkeligste ting - og at det ikke ndvendigvis er s normalt, men hey, jeg har aldri vrt normal.. - som igjen leder meg til neste punkt ; Jeg vil vre rar , s rar at visse mennesker rister p hodet og snur ryggen til, mens andre drar p smilebndene og synes det er en smule sjarmerende. Jeg nsker en selvtillit som gjr meg uberrt av andres negative synspunkter, og en selvflelse som kan fortelle meg at ''hei, du er god'' ..
Oppsummert s er det en hel liste av ting jeg nsker vre- og jeg har selvsagt ikke nevnt i nrheten av alle her- menjeg skal gjre det jeg kan for vre den beste versjonen av meg selv..

Nr alt dette er sagt, hva med de menneskene jeg nsker ha i livet mitt. Hvilke mennesker er det viktig omgi seg med? Jeg kan vel i grunn ikke svare for andre enn meg selv, men jeg tr anta at mange lengter etter det samme. Jeg nsker mennesker i livet mitt som tar meg for den jeg er, som godtar de feil og skavanker jeg til stadighet (kanskje) vil vise verden , men som fortsatt klarer se det gode i meg. Mennesker som jeg kan le med, spke med - og gjre s latterlig syke ting med at det nesten er fare for innleggelse p galehus om noen hadde sett oss (misforst meg rett). Jeg nsker omsluttes av personer som lever opp til de samme verdiene som jeg selv nsker, som er omsorgsfulle, trofaste, stttende og hjelpsomme. Jeg nsker en gjeng med kunnskapsrike personer, som til stadighetforundrer meg med nye temaer, og som opplyser meg om slike uviktige fakta som jeg selv liker s godt.. Du vet, som for eksempel at moreller faktisk er frukt - ikke br, og at haien drukner om den slutter svmme.. Eller for eksempel at maur faktisk kan overleve falle ned fra en skyskraper. Er det viktig - nei , for meg - definitivt ! Jeg nsker mennesker rundt meg med ml i livet - og med en brennende gld for ett eller annet - enten det er drmmen om det perfekte hjem, tanken om en godt betalt stilling, musikk, dans, familie. Jeg trenger se livsglist og interesse, jeg trenger inspirasjon og motivasjon - og jeg mener, hva er vel bedre enn hente den fra mennesker som du til stadighet deler hverdagen din med. Viktigst av alt s nsker jeg personer i livet mitt som ogs inkluderer seg i min snns liv - han er tross alt det kjreste jeg har p denne jord - og min aller viktigste oppgave!

Jeg skumleser avsnittene over og tar meg selv i tenke p hvor mye som skal til for matche noen.. Dette er jo tatt rett ut fra hodet mitt, som om jeg er i besittelse av en slags digital check-liste, som automatisk saumfares nr nye mennesker dukker opp.. Det finne folk som matcher mine ''krav'' og nsker skulle man nesten tro var umulig, men til tross for en mils lang liste, matcher jeg faktisk ganske mange. Vi trenger ikke vre like, s absolutt ikke, men av og til skjer det nemlig at man bare klikker - og etter hvert som tiden gr, oppdager man at matchen som ikke ndvendigvis stemte 100% nrmer seg mer og mer .. Som om vi tilpasser oss de vi treffer, og p den mten utvikler nye nsker og verdier. Hm, det er s visst noe til ettertanke..

Nr alt kommer til alt, s er jeg evig takknemlig for alt jeg har .. Det er lett vre en person som til stadighet ser det negative - fokuserer p det som er vanskelig, belastende og frustrerende, og dermed glemme alt detman har vre takknemlig for. Det er viktig reflektere over hvem man er, hvem man nsker vre - og definitivt alt verden til n har gitt en. Jeg har bestemt meg for bli flinkere til vre mer til stede i meg selv, drfte feil og skavanker, men ogs rose meg selv for det som er bra. Jeg vil reflektere over hvem jeg er, men ogs ha ynene pne slik at jeg ser andre mennesker - for vre selvsentrert er vel det jeg nsker aller minst.


.. Dagens tankespinn .
- ine

Vi er alle alene ..

Det er torsdag kveld og jeg sitter innerst i sofakroken , surret inn i et stort pledd med pc'n p fanget. Det er en fin kveld. Utenfor flyter byens trafikk som normalt. Folk gjr seg ferdig med dagens siste render, avslutter jobb og venter utlmodig p innta sofaen for litt egen-tid fr en ny hverdag. Andre skal kanskje p kveldsskift, mens det ogs er de som bare suser rundt uten ml og mening, kanskje bare lufter hodet.. Kongsvinger-''kaoset'' gr sin gang, og her sitter jeg, omgitt av s ekstremt mange mennesker, og helt uten grunn fanget av ensomhet.

Hvor kommer egentlig denne flelsen fra? Ensomhetsflelsen, s enorm at den omslutter deg, s tung at den fyller deg med masse flelser som samler seg som en enorm ball i mellomgulvet. Jeg prver til stadighet finne svaret, og s gr det opp for meg at vi alle faktisk er alene. Vi er alene som individ, men betyr det at vi trenger vre ensomme ? Vel, jeg tror ikke det, og jeg har ogs kommet frem til dette: det faktum at vi er alene har ikke ndvendigvis sammenheng med denne ensomhetsflelsen.

Flelsen sitter som spikret i brystet mitt, og jeg analyserer opp og ned, frem og tilbake - hvorfor?

Jeg har mennesker rundt meg som er gode, som er varme og omsorgsfulle. Mennesker som har gode verdier, beundringsverdige holdninger, mennesker som str meg nr. Men hvor nr str de egentlig? En klok mann sa en gang at ensomhetsflelsen kommer nr man ikke tr dele det som ligger under overflaten, nr man blir alene om de hverdagsproblemer som faktisk er vanskelig takle, nr man blir den som isolerer de viktigste tingene for folk som faktisk hadde taklet hre det. Den omsluttende flelsen, kunne den vrt unngtt? Kunne en ha gjort noe for ikke fle seg s veldig alene? Vel, jeg antar det..

En kunne ha tatt motet til seg, fortalt mer enn bare det overfladiske. En kunne satt ord p flelser, s beskrivende at man faktisk klarer la andre kjenne p det en selv brer p.. Men hva er trygt med det? .. Bare brette ut om livets sprekker til folk man liksom skal kunne stole p.. Er det en ting jeg har lrt, s er det jo at man ikke kan stole p noen. Allikevel skal lsningen vre sette blind for ynene, kaste seg i armene til en man hper tar i mot, og satse p det beste. Det sitter langt inne. Evig langt inne i sjela sitter det skulle vise seg p sitt svakeste, innrmme for mennesker som ser den halv-perfekte fasaden, at hverdagen ogs kan vre tung, at den kan fylle deg opp s til randen at det til tider er vanskelig vite hvordan det skal takles.

Jeg tipper hodet til siden og lar blikket gli over Kongsvinger by. For yeblikket fylt med sm prikker av lys, som stjerner p en svart nattehimmel. Tankene surrer hissig rundt i hodet mitt, aggressive biter de seg fast i hver eneste hjernecelle og fyller de med undvendige flelser. Trene triller nedover kinnet mitt og jeg er ndt til tillate meg selv kjenne litt p det. Men kanskje er det nettopp dette den kloke mannen mener, det er ok grte alene, men om ensomheten skal forsvinne, s er det kanskje ok tillate seg selv vise det for andre, og se at de tler det.. Vel, det er et langt skritt g , det er risikabelt, utrygt, og jeg vet ikke om det noensinne er mulig for meg la andre mennesker se denne siden. Den siden av meg som er s fryktelig langt fra perfekt.

Ensomhetsflelsen sitter godt plantet i kroppen i dag, s jeg lfter rumpa fra sofaen, tusler inn p minstemann sitt rom og nyter synet av det velskapte lille vesenet som allerede er langt inne i drmmeland, og med et fylles hele kroppen min av varme. Den vonde ensomhetsflelsen vil nok komme og g, men er det n person i verden som gjr meg komplett, som fjerner nyaktig alt vondt en liten stund, s er det min snn, som jeg elsker hyere enn himmelen. Og ved betrakte dette bekymringslse barnet, er iallefall kvelden min reddet.. S jeg gr tilbake p sofaen, setter meg p nyaktig samme sted, og fler meg litt bedre. Hvordan jeg skal bli kvitt flelsen av ensomhet for alltid, det vet jeg ikke, kanskje vil den alltid vre der. Jeg blir enig med meg selv om at det skal jobbes med, men for i dag s holder akkurat dette..

Jeg kaster et blikk ut over Kongsvinger by atter en gang, som n har gtt i dvale. Det er ikke like mange bevegelige lys, men nyaktig samme nattehimmel, s jeg tenker med det at alle har gtt hver til sitt, hjem til sin hverdag, alene.. For selv om ikke alle er ensomme, s er vi alle alene, p et vis..

Ines tvangstrye

Klokka har passert 14.00 en torsdag og jeg sitter lst p en av de grnne, grusomme stolene p biblioteket i Kongsvinger med snuta godt begravd i tekster fra langt tilbake. Norsklreren har gitt oss tre oppgaver velge mellom, og jeg hadde gleden av avgjre at jeg skulle skrive en artikkel. Men hey, tenkte jeg, artikkel er jo lett som ingenting - jeg har jo skrevet drssevis tidligere.. Og det var fr jeg leste teksten - ''Amalie Skrams tvangstrye'' , en tekst skrevet i 1996 som tar opp sprsmlet om frihet. Sprsmlet om frihet kunne jeg drftet nr som helst, i en hel evighet om jeg mtte, men nei, jeg skal kommentere Aareskjolds synspunkter p frihet, sett i lys av bde Skrams og forfatterens samtid. Ho ho

Det kom som lyn fra klar himmel og plasserte seg midt i hjernebarken min .. ER JEG DUM? Har tiden AV skolebenken tappet hodet mitt for alt av hjerneceller og latt meg sitte igjen med slikk og ingenting? Du vet, jeg elsker skrive, planen er ske meg inn p Westerdals , tekst og skribent, fordi jeg nsker utfolde meg p det skriftlige plan flere r frem i tid, men jeg klarer ikke lse en j**** oppgave om frihet en gang.. Det skal sies at det er mange r siden jeg jobbet med dette, og det skal ogs sies at lreren ikke p noe tidspunkt har gjennomgtt motsvar p artikler, men det forventes jo at vi skal kunne dette, s jeg mener - ER JEG VIRKELIG S HIMLA DUM?
I s fall kan jeg kaste inn pennen og gi meg mens leken er god ..

Vel, her satt jeg da, kaster bort dyrebar tid p noe jeg ikke kommer noen vei med. Men jeg skal forske, jeg skal legge sjela mi i skrive en tekst som ikke gir meg noe som helst. Det er virkelig sant som forfattere sier; videregende skole tar skrivegleden fra de fleste! - der kan du jaggu snakke tvangstrye. Min tvangstrye , som er vre s lst til tema, format og disposisjon at det tar fra meg all form for kreativitet, all mulighet til utfolde meg. Jeg vil jo skrive om sre ting, bruke flest mulig ord p beskrive de merkeligste ting i verden. Men bare vent, uansett hvor idiotisk dumme jeg synes disse oppgavene er , s skal jeg komme meg igjennom dem, jeg skal jaggu prve best denna eksamen med glans, og videre skal jeg skrive kreativt til jeg blir bl i trynet og p den mten lsrive meg fra min egen tvangstrye.

- ine


.. med blanke ark

Jeg har ikke tellinga p hvor mange ganger jeg har forskt ta meg selv i nakken, for skrive noen ord ned p denne gudsforlatte plattformen. Det har dessverre vrt vanskeligere enn jeg hadde forventet meg , nettopp fordi jeg har vrt s utrolig usikker p hva jeg skulle fylle bloggen med.. Jeg er ingen rosablogger, heller ingen hverdagsblogger, jeg har ingen planer om fylle side opp og side ned med sminke, hr og valentinegaver. Jeg nsker rett og slett bare en plattform for deling av mine sreste tanker, slike ting det er lettere sette ord p ved skriving enn forske forklare..

2015 er tallene som n preger bde aviser, telefon og kalendere, og vi har atter en gang beveget oss inn i et nytt r (i tilfelle det finnes de som ikke har ftt med seg det). Tiden bare flyr forbi og jeg tar meg selv i nske meg en pauseknapp!! En pauseknapp slik at jeg kan stoppe tiden , puste ut, se an en situasjon og vurdere lsningene. Srge for at jeg ikke begr feil.. Men vet du hva, det er ikke mulig. Det er ingen film jeg lever i , s pauseknappen vil aldri eksistere, jeg m nesten bare innfinne meg med at jeg kommer til gjre feil. Jeg kommer til sre folk jeg bryr meg om, jeg kommer til bomme nr det gjelder oppdragelse, kommer til sluntre unna ting p skolen, selv om jeg egentlig ikke burde. Jeg kommer til glemme si ting som burde vrt sagt, og kanskje av og til si ting som burde forblitt i tankene, men vet dere hva? Jeg er bare et menneske ! Som alle dere andre der ute, s gjr jeg feil, og det eneste jeg fr gjort med det er ta konsekvensene av mine valg og LRE. Og jeg antar det gjelder oss alle sammen. Vi lrer s lenge vi lever, og vi m prve og feile til vi selv finner ut hva som er rett og galt ..

Et nytt r er som sagt godt i gang, og det kribler litt smtt i kroppen ved tanken p alt som n str for tur. Vi gr mot lysere tider, hardkjr p skolen og bursdagsfeiring av minstemann, som forresten fyller hele 3!!!r. I mars har en av mine nrmeste termin med ei lita prinsesse , og jeg kommer inne unna gledeflelsen som allerede har spredd seg til hvert minste lille fiber i kroppen min. Jeg har jo ftt den store ren av vre fadder for nurket, og jeg er evig takknemlig. Tro veslejenta skal bli tatt godt vare p.. Til tross for at det snart er vr, har vinteren allikevel tatt med seg mange tanker, og som den grubleren jeg er slipper det nok ikke taket fr kroppen vrenger seg av kvalme fordi jeg rett og slett ikke kan la det prege dagene mine lenger, men er det ikke slik jeg alltid har vrt? Grublet opp og ned p selv de minste temaene , helt til jeg har funnet alle de svarene som mtte dukke opp og allikevel sitter igjen like forvirret. Vel, jo .. Og jeg har ingen tro p at den delen forandrer seg med det frste heller, s jeg skal ta utfordringene p strak arm. Jeg har uansett tro p at 2015 blir et godt r, s lenge jeg gr inn for det selv , og hvordan kunne det blitt noe annet da jeg har verdens herligste lille gutt som fyller dagene mine med s enormt mye glede. Ord kan ikke beskrive hvor sprekkeferdig stolt jeg er over den fantastiske gutten som vokser opp foran ynene mine !! Jeg m ogs si noe om skolen, fr jeg avslutter denne suppa av et innlegg, men det har seg jo nemlig snn at jeg for tiden tar opp fag ved Akademiet i Oslo, for s skulle ske hgskole til hsten igjen, og vet dere hva ??.. I lpet av det frste halvret har jeg klart sanke min frste 6'er p karakterkortet !!! * JA, JEG ER STOLT - ogplutselig meget interessert i historie* .. For frste gang p det jeg kan huske er jeg unaturlig motivert for skolen , og jeg koser meg til tross for mye arbeid. Jeg er klar for pugge, skrive oppgaver og lese, for forske sanke de karakterene som er ndvendig for veien videre.

Og med det avslutter jeg bloggens frste innlegg, med en liten beskjed om at jeg skal prve gjre dette til vane! Kanskje har jeg godt av rable ned noen tanker i offentligheten, jeg nsker jo tross alt drive med skriving videre.
Vi hres, nsker alle en flott uke ..

- ine

Les mer i arkivet Mai 2015 Februar 2015
hits