.. vekslende vær?

Onsdag, klokken nærmer seg henting i barnehagen, og jeg sitter for øyeblikket nedsunket i sofahjørnet og stirrer vekselsvis på dataskjerm og ut vinduet..
Mattebøkene , som så absolutt burde vært flittig brukt i dag, ligger uoppslått på bordet foran meg. Det passet seg liksom aldri i dag..

Dagen har vært ladd med frustrasjon og sinne - som ender med en nedtoning så voldsom at jeg blir sittende helt apatisk i sofahjørnet.
Jeg har kommet til et punkt i livet hvor alt ser ut til å endre retning. Jeg skjermer meg fra mennesker som har vært en del av livet mitt i lang tid, og velger å se en helt annen vei. Jeg antar det er sånn livet er. Forhold på ulike plan oppløses og skapes, vi drives fra hverandre, andre nærmere hverandre, og det er ikke alltid helt lett å se hvilke hendelser som førte til hva.. Resultatet står brått som en vegg foran meg, og det er ikke helt enkelt å bare ta innover seg alle endringer som skjer på dagen..

Jeg flytter blikket ut vinduet atter en gang, legger merke til at solen har forsvunnet bak mistenksomt mørke skyer, og tenker med det at vær og vind endres på lik linje som følelser i oss mennesker. Å gå fra lykkelig som aldri før, til forvirra, til sint .. Skal livet være så vekslende? Er det meningen at man skal leve alle sine dager med en usikkerhet rundt absolutt alt? Det er sol i dag, regn i morgen, torden på fredag - forholdet til mennesker er bra i dag, irriterende i morgen og katastrofe på fredag. Kan det virkelig være meningen at det skal være så ustabilt?

Jeg grubler en stund, og kommer frem til det faktum at alt vil endre seg, kjærester kommer og går, vennskap knyttes og brytes - og det er kanskje en mening med alt. Det er i alle fall så absolutt med på å forme oss som individ, både på godt og vondt - men skal man ikke til noe tidspunkt i livet føle seg trygg i situasjonen med mennesker rundt seg. Jeg føler meg så absolutt ikke trygg i dag, kommer jeg da til å gjøre det om 20 år?

Jeg tar meg selv i å tenke tilbake på barndommen, og hvor vanskelig alt virket den gang, men sett tilbake på, hvor ufattelig simpelt det faktisk var. Som barn kunne man ikke vente med å bli ungdom, som ungdom lengter man etter å bli voksen, og som voksen håper man alderen vil føre med seg et liv som er lettere, men jeg tror faktisk ikke det stemmer. Det blir ikke lettere nettopp fordi det alltid vil dukke opp nye utfordringer. Det som avgjør er hvilken måte en velger å takle dem på, både i dag og om noen tiår. Skal man skjerme seg fra folkemengden, krype inn i sin lille boble og la tanker, sinne og frustrasjon ta overhånd, eller møte problemet med verdigheten i behold, og ta de slagene det medfører? Vel, jeg stemmer for det siste , nettopp fordi jeg på ingen måte har tro på at det å rømme fra problemer fører noe godt med seg. Problemene vil på den måten aldri forsvinne, bare ligge ulmende i bakhodet til det eksploderer fordi det blir for mye..
.. så jeg prøver å slå meg til ro med valget mitt og håper det å akseptere det som er vanskelig, faktisk vil føre meg lenger i fremtiden..

Dagen, nei, la meg heller si dagene har vært fylt med frustrasjon, men til tross for den nåværende apatiske situasjonen, kjenner jeg en slags ro senke seg..
Jeg er usikker på mine valg , usikker på hva jeg vil, men velger å la tiden vise meg vei .. Det som er vondt i dag, styrker meg senere, så jeg flytter blikket ut på de mørke skyene og håper på sol i morgen.. Og nei, det er så absolutt ikke for mye å håpe på - for været er langt fra forutsigbart, det er akkurat som oss mennesker..

 

- ine

 

min 'digitale' check-liste , typ ..

Så var man tilbake - igjen .. Uten mål og mening, men med et overfylt hode og en unormal stikking i fingrene..
Antar jeg har mye jeg gjerne skulle hatt utløp for, men det er ikke helt lett å finne riktig måte ..

De seneste dagene (MERK: ukene) har jeg reflektert mye over betydningen og verdien av alt rundt meg, og jeg tar meg selv i å til stadighet tenke:
''Hva ønsker du, Ine'', ''Hva er viktig for deg?'' - det varierer selvsagt i hvilken sammenheng. Alt fra skolevalg, til kjæreste til vennskap.. Fra mål i livet til en enkel avgjørelse på om man skal spise sunt eller junkfood til middag. Jeg spør meg selv hva slags person jeg ønsker å være, og hva slags mennesker jeg ønsker å omgi meg med..

Når alt kommer til alt , så står visse verdier sentralt hos meg.. Jeg mener, jeg vil være en person av kjøtt og blod, med følelser på lik linje som alle andre. Men jeg vil også være den som tar vare på, viser omsorg, en støtte til noen som trenger det. Jeg vil være klok, lære masse og både suge til meg og spre kunnskap.. Jeg vil være trofast, en god mor, ha gode holdninger, vite forskjellen på rett og galt, tillate meg selv å gjøre feil og rose meg selv når jeg oppnår noe godt. Jeg vil være glad, spøke, le til magekrampa tar meg så hardt at jeg ligger i fosterstilling på gulvet å higer etter luft. Jeg vil ha dype samtaler om verdens problemer og totalt meningsløse samtaler om ''hvor lenge en hai overlever om du slipper den i Billingen'' (som for øvrig er en bitteliten sjø nær Austmarka). - og som en tilleggskommentar på dette angående haien; Ja, jeg veit jeg drøfter de merkeligste ting - og at det ikke nødvendigvis er så normalt, men hey, jeg har aldri vært normal.. - som igjen leder meg til neste punkt ; Jeg vil være rar , så rar at visse mennesker rister på hodet og snur ryggen til, mens andre drar på smilebåndene og synes det er en smule sjarmerende. Jeg ønsker en selvtillit som gjør meg uberørt av andres negative synspunkter, og en selvfølelse som kan fortelle meg at ''hei, du er god'' ..
Oppsummert så er det en hel liste av ting jeg ønsker å være - og jeg har selvsagt ikke nevnt i nærheten av alle her- men jeg skal gjøre det jeg kan for å være den beste versjonen av meg selv..

Når alt dette er sagt, hva med de menneskene jeg ønsker å ha i livet mitt. Hvilke mennesker er det viktig å omgi seg med? Jeg kan vel i grunn ikke svare for andre enn meg selv, men jeg tør anta at mange lengter etter det samme. Jeg ønsker mennesker i livet mitt som tar meg for den jeg er, som godtar de feil og skavanker jeg til stadighet (kanskje) vil vise verden , men som fortsatt klarer å se det gode i meg. Mennesker som jeg kan le med, spøke med - og gjøre så latterlig syke ting med at det nesten er fare for innleggelse på galehus om noen hadde sett oss (misforstå meg rett). Jeg ønsker å omsluttes av personer som lever opp til de samme verdiene som jeg selv ønsker, som er omsorgsfulle, trofaste, støttende og hjelpsomme. Jeg ønsker en gjeng med kunnskapsrike personer, som til stadighet forundrer meg med nye temaer, og som opplyser meg om slike uviktige fakta som jeg selv liker så godt.. Du vet, som for eksempel at moreller faktisk er frukt - ikke bær, og at haien drukner om den slutter å svømme.. Eller for eksempel at maur faktisk kan overleve å falle ned fra en skyskraper. Er det viktig - nei , for meg - definitivt ! Jeg ønsker mennesker rundt meg med mål i livet - og med en brennende glød for ett eller annet - enten det er drømmen om det perfekte hjem, tanken om en godt betalt stilling, musikk, dans, familie. Jeg trenger å se livsglist og interesse, jeg trenger inspirasjon og motivasjon - og jeg mener, hva er vel bedre enn å hente den fra mennesker som du til stadighet deler hverdagen din med. Viktigst av alt så ønsker jeg personer i livet mitt som også inkluderer seg i min sønns liv - han er tross alt det kjæreste jeg har på denne jord - og min aller viktigste oppgave!

Jeg skumleser avsnittene over og tar meg selv i å tenke på hvor mye som skal til for å matche noen.. Dette er jo tatt rett ut fra hodet mitt, som om jeg er i besittelse av en slags digital check-liste, som automatisk saumfares når nye mennesker dukker opp.. Det å finne folk som matcher mine ''krav'' og ønsker skulle man nesten tro var umulig, men til tross for en mils lang liste, matcher jeg faktisk ganske mange. Vi trenger ikke være like, så absolutt ikke, men av og til skjer det nemlig at man bare klikker - og etter hvert som tiden går, oppdager man at matchen som ikke nødvendigvis stemte 100% nærmer seg mer og mer .. Som om vi tilpasser oss de vi treffer, og på den måten utvikler nye ønsker og verdier. Hm, det er så visst noe til ettertanke..

Når alt kommer til alt, så er jeg evig takknemlig for alt jeg har .. Det er lett å være en person som til stadighet ser det negative - fokuserer på det som er vanskelig, belastende og frustrerende, og dermed glemme alt det man har å være takknemlig for. Det er viktig å reflektere over hvem man er, hvem man ønsker å være - og definitivt alt verden til nå har gitt en. Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å være mer til stede i meg selv, drøfte feil og skavanker, men også rose meg selv for det som er bra. Jeg vil reflektere over hvem jeg er, men også ha øynene åpne slik at jeg ser andre mennesker - for å være selvsentrert er vel det jeg ønsker aller minst.


.. Dagens tankespinn .
- ine

Vi er alle alene ..

Det er torsdag kveld og jeg sitter innerst i sofakroken , surret inn i et stort pledd med pc'n på fanget. Det er en fin kveld. Utenfor flyter byens trafikk som normalt. Folk gjør seg ferdig med dagens siste ærender, avslutter jobb og venter utålmodig på å innta sofaen for litt egen-tid før en ny hverdag. Andre skal kanskje på kveldsskift, mens det også er de som bare suser rundt uten mål og mening, kanskje bare lufter hodet.. Kongsvinger-''kaoset'' går sin gang, og her sitter jeg, omgitt av så ekstremt mange mennesker, og helt uten grunn fanget av ensomhet.

Hvor kommer egentlig denne følelsen fra? Ensomhetsfølelsen, så enorm at den omslutter deg, så tung at den fyller deg med masse følelser som samler seg som en enorm ball i mellomgulvet. Jeg prøver til stadighet å finne svaret, og så går det opp for meg at vi alle faktisk er alene. Vi er alene som individ, men betyr det at vi trenger å være ensomme ? Vel, jeg tror ikke det, og jeg har også kommet frem til dette: det faktum at vi er alene har ikke nødvendigvis sammenheng med denne ensomhetsfølelsen.

Følelsen sitter som spikret i brystet mitt, og jeg analyserer opp og ned, frem og tilbake - hvorfor? 

Jeg har mennesker rundt meg som er gode, som er varme og omsorgsfulle. Mennesker som har gode verdier, beundringsverdige holdninger, mennesker som står meg nær. Men hvor nær står de egentlig? En klok mann sa en gang at ensomhetsfølelsen kommer når man ikke tør å dele det som ligger under overflaten, når man blir alene om de hverdagsproblemer som faktisk er vanskelig å takle, når man blir den som isolerer de viktigste tingene for folk som faktisk hadde taklet å høre det. Den omsluttende følelsen, kunne den vært unngått? Kunne en ha gjort noe for å ikke føle seg så veldig alene? Vel, jeg antar det..

En kunne ha tatt motet til seg, fortalt mer enn bare det overfladiske. En kunne satt ord på følelser, så beskrivende at man faktisk klarer å la andre kjenne på det en selv bærer på.. Men hva er trygt med det? .. Bare brette ut om livets sprekker til folk man liksom skal kunne stole på.. Er det en ting jeg har lært, så er det jo at man ikke kan stole på noen. Allikevel skal løsningen være å sette blind for øynene, kaste seg i armene til en man håper tar i mot, og satse på det beste. Det sitter langt inne. Evig langt inne i sjela sitter det å skulle vise seg på sitt svakeste, innrømme for mennesker som ser den halv-perfekte fasaden, at hverdagen også kan være tung, at den kan fylle deg opp så til randen at det til tider er vanskelig å vite hvordan det skal takles. 

Jeg tipper hodet til siden og lar blikket gli over Kongsvinger by. For øyeblikket fylt med små prikker av lys, som stjerner på en svart nattehimmel. Tankene surrer hissig rundt i hodet mitt, aggressive biter de seg fast i hver eneste hjernecelle og fyller de med unødvendige følelser. Tårene triller nedover kinnet mitt og jeg er nødt til å tillate meg selv å kjenne litt på det. Men kanskje er det nettopp dette den kloke mannen mener, det er ok å gråte alene, men om ensomheten skal forsvinne, så er det kanskje ok å tillate seg selv å vise det for andre, og se at de tåler det.. Vel, det er et langt skritt å gå , det er risikabelt, utrygt, og jeg vet ikke om det noensinne er mulig for meg å la andre mennesker se denne siden. Den siden av meg som er så fryktelig langt fra perfekt.

Ensomhetsfølelsen sitter godt plantet i kroppen i dag, så jeg løfter rumpa fra sofaen, tusler inn på minstemann sitt rom og nyter synet av det velskapte lille vesenet som allerede er langt inne i drømmeland, og med et fylles hele kroppen min av varme. Den vonde ensomhetsfølelsen vil nok komme og gå, men er det én person i verden som gjør meg komplett, som fjerner nøyaktig alt vondt en liten stund, så er det min sønn, som jeg elsker høyere enn himmelen. Og ved å betrakte dette bekymringsløse barnet, er iallefall kvelden min reddet.. Så jeg går tilbake på sofaen, setter meg på nøyaktig samme sted, og føler meg litt bedre. Hvordan jeg skal bli kvitt følelsen av ensomhet for alltid, det vet jeg ikke, kanskje vil den alltid være der. Jeg blir enig med meg selv om at det skal jobbes med, men for i dag så holder akkurat dette..

Jeg kaster et blikk ut over Kongsvinger by atter en gang, som nå har gått i dvale. Det er ikke like mange bevegelige lys, men nøyaktig samme nattehimmel, så jeg tenker med det at alle har gått hver til sitt, hjem til sin hverdag, alene.. For selv om ikke alle er ensomme, så er vi alle alene, på et vis.. 

Ines tvangstrøye

Klokka har passert 14.00 en torsdag og jeg sitter låst på en av de grønne, grusomme stolene på biblioteket i Kongsvinger med snuta godt begravd i tekster fra langt tilbake. Norsklæreren har gitt oss tre oppgaver å velge mellom, og jeg hadde gleden av å avgjøre at jeg skulle skrive en artikkel. Men hey, tenkte jeg, artikkel er jo lett som ingenting - jeg har jo skrevet drøssevis tidligere.. Og det var før jeg leste teksten - ''Amalie Skrams tvangstrøye'' , en tekst skrevet i 1996 som tar opp spørsmålet om frihet. Spørsmålet om frihet kunne jeg drøftet når som helst, i en hel evighet om jeg måtte, men nei, jeg skal kommentere Aareskjolds synspunkter på frihet, sett i lys av både Skrams og forfatterens samtid. Ho ho 

Det kom som lyn fra klar himmel og plasserte seg midt i hjernebarken min .. ER JEG DUM? Har tiden AV skolebenken tappet hodet mitt for alt av hjerneceller og latt meg sitte igjen med slikk og ingenting? Du vet, jeg elsker å skrive, planen er å søke meg inn på Westerdals , tekst og skribent, fordi jeg ønsker å utfolde meg på det skriftlige plan flere år frem i tid, men jeg klarer ikke å løse en j**** oppgave om frihet en gang.. Det skal sies at det er mange år siden jeg jobbet med dette, og det skal også sies at læreren ikke på noe tidspunkt har gjennomgått motsvar på artikler, men det forventes jo at vi skal kunne dette, så jeg mener - ER JEG VIRKELIG SÅ HIMLA DUM? 
I så fall kan jeg kaste inn pennen og gi meg mens leken er god .. 

Vel, her satt jeg da, kaster bort dyrebar tid på noe jeg ikke kommer noen vei med. Men jeg skal forsøke, jeg skal legge sjela mi i å skrive en tekst som ikke gir meg noe som helst. Det er virkelig sant som forfattere sier; videregående skole tar skrivegleden fra de fleste! - der kan du jaggu snakke tvangstrøye. Min tvangstrøye , som er å være så låst til tema, format og disposisjon at det tar fra meg all form for kreativitet, all mulighet til å utfolde meg. Jeg vil jo skrive om sære ting, bruke flest mulig ord på å beskrive de merkeligste ting i verden. Men bare vent, uansett hvor idiotisk dumme jeg synes disse oppgavene er , så skal jeg komme meg igjennom dem, jeg skal jaggu prøve å bestå denna eksamen med glans, og videre skal jeg skrive kreativt til jeg blir blå i trynet og på den måten løsrive meg fra min egen tvangstrøye. 

- ine 


.. med blanke ark

Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ta meg selv i nakken, for å skrive noen ord ned på denne gudsforlatte plattformen. Det har dessverre vært vanskeligere enn jeg hadde forventet meg , nettopp fordi jeg har vært så utrolig usikker på hva jeg skulle fylle bloggen med.. Jeg er ingen rosablogger, heller ingen hverdagsblogger, jeg har ingen planer om å fylle side opp og side ned med sminke, hår og valentinegaver. Jeg ønsker rett og slett bare en plattform for deling av mine særeste tanker, slike ting det er lettere å sette ord på ved skriving enn å forsøke å forklare..

2015 er tallene som nå preger både aviser, telefon og kalendere, og vi har atter en gang beveget oss inn i et nytt år (i tilfelle det finnes de som ikke har fått med seg det). Tiden bare flyr forbi og jeg tar meg selv i å ønske meg en pauseknapp!! En pauseknapp slik at jeg kan stoppe tiden , puste ut, se an en situasjon og vurdere løsningene. Sørge for at jeg ikke begår feil.. Men vet du hva, det er ikke mulig. Det er ingen film jeg lever i , så pauseknappen vil aldri eksistere, jeg må nesten bare innfinne meg med at jeg kommer til å gjøre feil. Jeg kommer til å såre folk jeg bryr meg om, jeg kommer til å bomme når det gjelder oppdragelse, kommer til å sluntre unna ting på skolen, selv om jeg egentlig ikke burde. Jeg kommer til å glemme å si ting som burde vært sagt, og kanskje av og til si ting som burde forblitt i tankene, men vet dere hva? Jeg er bare et menneske ! Som alle dere andre der ute, så gjør jeg feil, og det eneste jeg får gjort med det er å ta konsekvensene av mine valg og LÆRE. Og jeg antar det gjelder oss alle sammen. Vi lærer så lenge vi lever, og vi må prøve og feile til vi selv finner ut hva som er rett og galt .. 

Et nytt år er som sagt godt i gang, og det kribler litt smått i kroppen ved tanken på alt som nå står for tur. Vi går mot lysere tider, hardkjør på skolen og bursdagsfeiring av minstemann, som forresten fyller hele 3!!!år. I mars har en av mine nærmeste termin med ei lita prinsesse , og jeg kommer inne unna gledefølelsen som allerede har spredd seg til hvert minste lille fiber i kroppen min. Jeg har jo fått den store æren av å være fadder for nurket, og jeg er evig takknemlig. Tro veslejenta skal bli tatt godt vare på.. Til tross for at det snart er vår, har vinteren allikevel tatt med seg mange tanker, og som den grubleren jeg er slipper det nok ikke taket før kroppen vrenger seg av kvalme fordi jeg rett og slett ikke kan la det prege dagene mine lenger, men er det ikke slik jeg alltid har vært? Grublet opp og ned på selv de minste temaene , helt til jeg har funnet alle de svarene som måtte dukke opp og allikevel sitter igjen like forvirret. Vel, jo .. Og jeg har ingen tro på at den delen forandrer seg med det første heller, så jeg skal ta utfordringene på strak arm. Jeg har uansett tro på at 2015 blir et godt år, så lenge jeg går inn for det selv , og hvordan kunne det blitt noe annet da jeg har verdens herligste lille gutt som fyller dagene mine med så enormt mye glede. Ord kan ikke beskrive hvor sprekkeferdig stolt jeg er over den fantastiske gutten som vokser opp foran øynene mine !! Jeg må også si noe om skolen, før jeg avslutter denne suppa av et innlegg, men det har seg jo nemlig sånn at jeg for tiden tar opp fag ved Akademiet i Oslo, for så å skulle søke høgskole til høsten igjen, og vet dere hva ??.. I løpet av det første halvåret har jeg klart å sanke min første 6'er på karakterkortet !!! * JA, JEG ER STOLT - og plutselig meget interessert i historie* .. For første gang på det jeg kan huske er jeg unaturlig motivert for skolen , og jeg koser meg til tross for mye arbeid. Jeg er klar for å pugge, skrive oppgaver og lese, for å forsøke å sanke de karakterene som er nødvendig for veien videre. 

Og med det avslutter jeg bloggens første innlegg, med en liten beskjed om at jeg skal prøve å gjøre dette til vane! Kanskje har jeg godt av å rable ned noen tanker i offentligheten, jeg ønsker jo tross alt å drive med skriving videre. 
Vi høres, ønsker alle en flott uke ..

- ine 

 

Les mer i arkivet » Mai 2015 » Februar 2015
hits