Vi er alle alene ..

Det er torsdag kveld og jeg sitter innerst i sofakroken , surret inn i et stort pledd med pc'n på fanget. Det er en fin kveld. Utenfor flyter byens trafikk som normalt. Folk gjør seg ferdig med dagens siste ærender, avslutter jobb og venter utålmodig på å innta sofaen for litt egen-tid før en ny hverdag. Andre skal kanskje på kveldsskift, mens det også er de som bare suser rundt uten mål og mening, kanskje bare lufter hodet.. Kongsvinger-''kaoset'' går sin gang, og her sitter jeg, omgitt av så ekstremt mange mennesker, og helt uten grunn fanget av ensomhet.

Hvor kommer egentlig denne følelsen fra? Ensomhetsfølelsen, så enorm at den omslutter deg, så tung at den fyller deg med masse følelser som samler seg som en enorm ball i mellomgulvet. Jeg prøver til stadighet å finne svaret, og så går det opp for meg at vi alle faktisk er alene. Vi er alene som individ, men betyr det at vi trenger å være ensomme ? Vel, jeg tror ikke det, og jeg har også kommet frem til dette: det faktum at vi er alene har ikke nødvendigvis sammenheng med denne ensomhetsfølelsen.

Følelsen sitter som spikret i brystet mitt, og jeg analyserer opp og ned, frem og tilbake - hvorfor? 

Jeg har mennesker rundt meg som er gode, som er varme og omsorgsfulle. Mennesker som har gode verdier, beundringsverdige holdninger, mennesker som står meg nær. Men hvor nær står de egentlig? En klok mann sa en gang at ensomhetsfølelsen kommer når man ikke tør å dele det som ligger under overflaten, når man blir alene om de hverdagsproblemer som faktisk er vanskelig å takle, når man blir den som isolerer de viktigste tingene for folk som faktisk hadde taklet å høre det. Den omsluttende følelsen, kunne den vært unngått? Kunne en ha gjort noe for å ikke føle seg så veldig alene? Vel, jeg antar det..

En kunne ha tatt motet til seg, fortalt mer enn bare det overfladiske. En kunne satt ord på følelser, så beskrivende at man faktisk klarer å la andre kjenne på det en selv bærer på.. Men hva er trygt med det? .. Bare brette ut om livets sprekker til folk man liksom skal kunne stole på.. Er det en ting jeg har lært, så er det jo at man ikke kan stole på noen. Allikevel skal løsningen være å sette blind for øynene, kaste seg i armene til en man håper tar i mot, og satse på det beste. Det sitter langt inne. Evig langt inne i sjela sitter det å skulle vise seg på sitt svakeste, innrømme for mennesker som ser den halv-perfekte fasaden, at hverdagen også kan være tung, at den kan fylle deg opp så til randen at det til tider er vanskelig å vite hvordan det skal takles. 

Jeg tipper hodet til siden og lar blikket gli over Kongsvinger by. For øyeblikket fylt med små prikker av lys, som stjerner på en svart nattehimmel. Tankene surrer hissig rundt i hodet mitt, aggressive biter de seg fast i hver eneste hjernecelle og fyller de med unødvendige følelser. Tårene triller nedover kinnet mitt og jeg er nødt til å tillate meg selv å kjenne litt på det. Men kanskje er det nettopp dette den kloke mannen mener, det er ok å gråte alene, men om ensomheten skal forsvinne, så er det kanskje ok å tillate seg selv å vise det for andre, og se at de tåler det.. Vel, det er et langt skritt å gå , det er risikabelt, utrygt, og jeg vet ikke om det noensinne er mulig for meg å la andre mennesker se denne siden. Den siden av meg som er så fryktelig langt fra perfekt.

Ensomhetsfølelsen sitter godt plantet i kroppen i dag, så jeg løfter rumpa fra sofaen, tusler inn på minstemann sitt rom og nyter synet av det velskapte lille vesenet som allerede er langt inne i drømmeland, og med et fylles hele kroppen min av varme. Den vonde ensomhetsfølelsen vil nok komme og gå, men er det én person i verden som gjør meg komplett, som fjerner nøyaktig alt vondt en liten stund, så er det min sønn, som jeg elsker høyere enn himmelen. Og ved å betrakte dette bekymringsløse barnet, er iallefall kvelden min reddet.. Så jeg går tilbake på sofaen, setter meg på nøyaktig samme sted, og føler meg litt bedre. Hvordan jeg skal bli kvitt følelsen av ensomhet for alltid, det vet jeg ikke, kanskje vil den alltid være der. Jeg blir enig med meg selv om at det skal jobbes med, men for i dag så holder akkurat dette..

Jeg kaster et blikk ut over Kongsvinger by atter en gang, som nå har gått i dvale. Det er ikke like mange bevegelige lys, men nøyaktig samme nattehimmel, så jeg tenker med det at alle har gått hver til sitt, hjem til sin hverdag, alene.. For selv om ikke alle er ensomme, så er vi alle alene, på et vis.. 

7 kommentarer

Emilie

26.02.2015 kl.22:18

<3

Nydelig, og ekte.. Akkurat som du.

Siri

26.02.2015 kl.23:51

Du er jammen meg en herlig og ikke minst en ærlig person! Som jeg beundrerer deg, Ine! <3 Det er ikke for Det er ikke av ingen grunn jeg har valgt akkurat deg som en av mine faddere til vesla som snart kommer, for hun fortjener kun de beste personene rundt seg! <3

Ida

27.02.2015 kl.16:59

Åh, har savnet blogg innleggene dine, Ine! Er det en blogg jeg gjerne leser og følger med på så er det denne :) Ser like mye opp til deg nå som jeg gjorde for 8 år siden når jeg først begynte å dansing. (Herregud tenk at det er 8 år siden!)

Savner deg ❤️
Siri: <3 du er herlig!! Evig takknemlig og beæret for at jeg får være fadder for en av de mest verdifulle frøknene i verden !!
Ida: Så koselig, Ida!! <3 takk! Savner deg

Veronica

07.03.2015 kl.12:39

Gåsehud, Inemor <3 du er virkelig unik!

Skriv en ny kommentar

hits