Vi er alle alene ..

Det er torsdag kveld og jeg sitter innerst i sofakroken , surret inn i et stort pledd med pc'n p fanget. Det er en fin kveld. Utenfor flyter byens trafikk som normalt. Folk gjr seg ferdig med dagens siste render, avslutter jobb og venter utlmodig p innta sofaen for litt egen-tid fr en ny hverdag. Andre skal kanskje p kveldsskift, mens det ogs er de som bare suser rundt uten ml og mening, kanskje bare lufter hodet.. Kongsvinger-''kaoset'' gr sin gang, og her sitter jeg, omgitt av s ekstremt mange mennesker, og helt uten grunn fanget av ensomhet.

Hvor kommer egentlig denne flelsen fra? Ensomhetsflelsen, s enorm at den omslutter deg, s tung at den fyller deg med masse flelser som samler seg som en enorm ball i mellomgulvet. Jeg prver til stadighet finne svaret, og s gr det opp for meg at vi alle faktisk er alene. Vi er alene som individ, men betyr det at vi trenger vre ensomme ? Vel, jeg tror ikke det, og jeg har ogs kommet frem til dette: det faktum at vi er alene har ikke ndvendigvis sammenheng med denne ensomhetsflelsen.

Flelsen sitter som spikret i brystet mitt, og jeg analyserer opp og ned, frem og tilbake - hvorfor?

Jeg har mennesker rundt meg som er gode, som er varme og omsorgsfulle. Mennesker som har gode verdier, beundringsverdige holdninger, mennesker som str meg nr. Men hvor nr str de egentlig? En klok mann sa en gang at ensomhetsflelsen kommer nr man ikke tr dele det som ligger under overflaten, nr man blir alene om de hverdagsproblemer som faktisk er vanskelig takle, nr man blir den som isolerer de viktigste tingene for folk som faktisk hadde taklet hre det. Den omsluttende flelsen, kunne den vrt unngtt? Kunne en ha gjort noe for ikke fle seg s veldig alene? Vel, jeg antar det..

En kunne ha tatt motet til seg, fortalt mer enn bare det overfladiske. En kunne satt ord p flelser, s beskrivende at man faktisk klarer la andre kjenne p det en selv brer p.. Men hva er trygt med det? .. Bare brette ut om livets sprekker til folk man liksom skal kunne stole p.. Er det en ting jeg har lrt, s er det jo at man ikke kan stole p noen. Allikevel skal lsningen vre sette blind for ynene, kaste seg i armene til en man hper tar i mot, og satse p det beste. Det sitter langt inne. Evig langt inne i sjela sitter det skulle vise seg p sitt svakeste, innrmme for mennesker som ser den halv-perfekte fasaden, at hverdagen ogs kan vre tung, at den kan fylle deg opp s til randen at det til tider er vanskelig vite hvordan det skal takles.

Jeg tipper hodet til siden og lar blikket gli over Kongsvinger by. For yeblikket fylt med sm prikker av lys, som stjerner p en svart nattehimmel. Tankene surrer hissig rundt i hodet mitt, aggressive biter de seg fast i hver eneste hjernecelle og fyller de med undvendige flelser. Trene triller nedover kinnet mitt og jeg er ndt til tillate meg selv kjenne litt p det. Men kanskje er det nettopp dette den kloke mannen mener, det er ok grte alene, men om ensomheten skal forsvinne, s er det kanskje ok tillate seg selv vise det for andre, og se at de tler det.. Vel, det er et langt skritt g , det er risikabelt, utrygt, og jeg vet ikke om det noensinne er mulig for meg la andre mennesker se denne siden. Den siden av meg som er s fryktelig langt fra perfekt.

Ensomhetsflelsen sitter godt plantet i kroppen i dag, s jeg lfter rumpa fra sofaen, tusler inn p minstemann sitt rom og nyter synet av det velskapte lille vesenet som allerede er langt inne i drmmeland, og med et fylles hele kroppen min av varme. Den vonde ensomhetsflelsen vil nok komme og g, men er det n person i verden som gjr meg komplett, som fjerner nyaktig alt vondt en liten stund, s er det min snn, som jeg elsker hyere enn himmelen. Og ved betrakte dette bekymringslse barnet, er iallefall kvelden min reddet.. S jeg gr tilbake p sofaen, setter meg p nyaktig samme sted, og fler meg litt bedre. Hvordan jeg skal bli kvitt flelsen av ensomhet for alltid, det vet jeg ikke, kanskje vil den alltid vre der. Jeg blir enig med meg selv om at det skal jobbes med, men for i dag s holder akkurat dette..

Jeg kaster et blikk ut over Kongsvinger by atter en gang, som n har gtt i dvale. Det er ikke like mange bevegelige lys, men nyaktig samme nattehimmel, s jeg tenker med det at alle har gtt hver til sitt, hjem til sin hverdag, alene.. For selv om ikke alle er ensomme, s er vi alle alene, p et vis..

7 kommentarer

Emilie

26.02.2015 kl.22:18

<3

Nydelig, og ekte.. Akkurat som du.

Siri

26.02.2015 kl.23:51

Du er jammen meg en herlig og ikke minst en rlig person! Som jeg beundrerer deg, Ine! <3 Det er ikke for Det er ikke av ingen grunn jeg har valgt akkurat deg som en av mine faddere til vesla som snart kommer, for hun fortjener kun de beste personene rundt seg! <3

Ida

27.02.2015 kl.16:59

h, har savnet blogg innleggene dine, Ine! Er det en blogg jeg gjerne leser og flger med p s er det denne :) Ser like mye opp til deg n som jeg gjorde for 8 r siden nr jeg frst begynte dansing. (Herregud tenk at det er 8 r siden!)

Savner deg ❤️
Siri: <3 du er herlig!! Evig takknemlig og beret for at jeg fr vre fadder for en av de mest verdifulle frknene i verden !!
Ida: S koselig, Ida!! <3 takk! Savner deg

Veronica

07.03.2015 kl.12:39

Gsehud, Inemor <3 du er virkelig unik!

Skriv en ny kommentar

hits