.. vekslende vær?

Onsdag, klokken nærmer seg henting i barnehagen, og jeg sitter for øyeblikket nedsunket i sofahjørnet og stirrer vekselsvis på dataskjerm og ut vinduet..
Mattebøkene , som så absolutt burde vært flittig brukt i dag, ligger uoppslått på bordet foran meg. Det passet seg liksom aldri i dag..

Dagen har vært ladd med frustrasjon og sinne - som ender med en nedtoning så voldsom at jeg blir sittende helt apatisk i sofahjørnet.
Jeg har kommet til et punkt i livet hvor alt ser ut til å endre retning. Jeg skjermer meg fra mennesker som har vært en del av livet mitt i lang tid, og velger å se en helt annen vei. Jeg antar det er sånn livet er. Forhold på ulike plan oppløses og skapes, vi drives fra hverandre, andre nærmere hverandre, og det er ikke alltid helt lett å se hvilke hendelser som førte til hva.. Resultatet står brått som en vegg foran meg, og det er ikke helt enkelt å bare ta innover seg alle endringer som skjer på dagen..

Jeg flytter blikket ut vinduet atter en gang, legger merke til at solen har forsvunnet bak mistenksomt mørke skyer, og tenker med det at vær og vind endres på lik linje som følelser i oss mennesker. Å gå fra lykkelig som aldri før, til forvirra, til sint .. Skal livet være så vekslende? Er det meningen at man skal leve alle sine dager med en usikkerhet rundt absolutt alt? Det er sol i dag, regn i morgen, torden på fredag - forholdet til mennesker er bra i dag, irriterende i morgen og katastrofe på fredag. Kan det virkelig være meningen at det skal være så ustabilt?

Jeg grubler en stund, og kommer frem til det faktum at alt vil endre seg, kjærester kommer og går, vennskap knyttes og brytes - og det er kanskje en mening med alt. Det er i alle fall så absolutt med på å forme oss som individ, både på godt og vondt - men skal man ikke til noe tidspunkt i livet føle seg trygg i situasjonen med mennesker rundt seg. Jeg føler meg så absolutt ikke trygg i dag, kommer jeg da til å gjøre det om 20 år?

Jeg tar meg selv i å tenke tilbake på barndommen, og hvor vanskelig alt virket den gang, men sett tilbake på, hvor ufattelig simpelt det faktisk var. Som barn kunne man ikke vente med å bli ungdom, som ungdom lengter man etter å bli voksen, og som voksen håper man alderen vil føre med seg et liv som er lettere, men jeg tror faktisk ikke det stemmer. Det blir ikke lettere nettopp fordi det alltid vil dukke opp nye utfordringer. Det som avgjør er hvilken måte en velger å takle dem på, både i dag og om noen tiår. Skal man skjerme seg fra folkemengden, krype inn i sin lille boble og la tanker, sinne og frustrasjon ta overhånd, eller møte problemet med verdigheten i behold, og ta de slagene det medfører? Vel, jeg stemmer for det siste , nettopp fordi jeg på ingen måte har tro på at det å rømme fra problemer fører noe godt med seg. Problemene vil på den måten aldri forsvinne, bare ligge ulmende i bakhodet til det eksploderer fordi det blir for mye..
.. så jeg prøver å slå meg til ro med valget mitt og håper det å akseptere det som er vanskelig, faktisk vil føre meg lenger i fremtiden..

Dagen, nei, la meg heller si dagene har vært fylt med frustrasjon, men til tross for den nåværende apatiske situasjonen, kjenner jeg en slags ro senke seg..
Jeg er usikker på mine valg , usikker på hva jeg vil, men velger å la tiden vise meg vei .. Det som er vondt i dag, styrker meg senere, så jeg flytter blikket ut på de mørke skyene og håper på sol i morgen.. Og nei, det er så absolutt ikke for mye å håpe på - for været er langt fra forutsigbart, det er akkurat som oss mennesker..

 

- ine

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits